Kjøletårn og luftskrubberanlegg er eksempler på legionellautsatte installasjoner som er underlagt egne krav til legionellasikring. I følge Forskrift om miljørettet helsevern disse installasjonene inspiseres og vurderes av et akkreditert inspeksjonsorgan før oppstart av nye anlegg og deretter hvert femte år.
Det finnes per i dag ingen norske akkrediterte inspeksjonsorganer for denne typen VVS installasjoner. Folkehelseinstituttet henviser derfor norske anleggseiere til å benytte utenlandske bedrifter. Dette kan imidlertid være utfordrende å velge riktig bedrift og selv følge opp inspeksjon og rapportering.
Kompa hjelper norske bedrifter med å oppfylle forskriftskravene for legionellahåndtering ved å koordinere tilsyns jobben med inspektørene fra Storbritannia, i tillegg til å sikre faglig samsvar mellom kontrollorganet og norske regelverk.
Etter stor etterspørsel etter akkreditert tilsyn fra våre kunder, inngikk Kompa i 2019 samarbeid med et akkreditert selskap fra Storbritannia. Ved at Kompa koordinerer disse inspeksjonene gjør vi denne tjenesten enklere å håndtere for norske anleggseiere, forteller Hanne T. Skiri som jobber som fagansvarlig for Legionella her i Kompa.
Raymond Bjørningstad jobber som teknisk sjef hos Oslo Konserthus, og i dag skal de ha besøk av inspektørene for å gjennomføre akkreditert inspeksjon av bygnings kjøletårn.
Raymond har ansvar for at foretaket har på plass systematiske rutiner for helse, miljø- og sikkerhet samt vedlikehold av alle tekniske installasjoner i bygningsmassen. Konserthuset har to kjøletårn installert som, på grunn av klimaet her til lands, kun er i drift ca. 6 måneder i året.
Bjørningstad forteller at Konserthusets kjøleanlegg er klassifisert som "Risiko 1".
Oslo Konserthus ligger midt i Oslo sentrum, og nettopp lokaliseringen av anlegget er årsaken til høyeste risikoklassifisering.
Dersom det eksempelvis skulle oppstå et legionellautbrudd fra Oslo Konserthus, ville spredningsområdet og smittepotensialet vært voldsomt stort, nettopp på grunn av beliggenheten til anlegget.
Dersom det hadde vært den minste mulighet for at vi hadde bidratt til spredning av Legionella i Oslo sentrum, ville det vært umulig for meg å sove om natta, forklarer Raymond og viser til at Oslo Konserthus har etablert svært strenge rutiner for legionellakontroll ved sine anlegg.
Forskriftskravene gir klare retningslinjer for eiere og driftere av innretninger med potensiale for legionellavekst. Utover å innføre tekniske tiltak og etablere gode drifts- og vedlikeholdsrutiner for vannbehandling som skal sørge for å holde bakterievekst under kontroll, må det også utarbeides en risikovurdering som gjennomgås årlig.
Hos Oslo Konserthus har de inngått en serviceavtale for legionellakontroll med et ekstern selskap. Avtalen innebærer blant annet ukentlige bakterievekstprøver, månedlige inspeksjoner og årlige risikovurderinger.
Samlet sett vil jeg si at disse tiltakene bidrar til at smitterisiko ved våre anlegg holdes under kontroll. Det er helt nødvendig for at jeg skal kunne sove godt, humrer Raymond.
Etter det store utbruddet av legionellainfeksjoner i Østfold i 2005, ble det, for alle bygg med aerosoldannende enheter, innført krav om innhenting av vurdering fra et akkreditert inspeksjonsorgan hvert femte år, eller ved første gangs oppstart, vesentlige utvidelser eller endringer. Denne skal i tur fremlegges for kommunen.
I dag følger vi James Tupper mens han inspiserer kjøletårn og luftskrubbere på forskjellige anlegg i Oslo og Viken. Fra Kompa har han fått en liste over foretak som har bestilt akkreditert inspeksjon, og nå har turen kommet til Oslo Konserthus.
Tupper forklarer at man kan finne legionellabakterier over alt hvor det finnes ferskvann i naturen. Derfor kan man være sikker på at; dersom det oppstår gunstige forhold for vekst i et anlegg, vil det før eller senere føre til at legionellaba
kterien etablerer seg. Gode driftsrutiner er derfor avgjørende for å sørge for at betingelsene for oppvekst- og spredning i anlegget er så ugunstige som mulig.
Når Tupper kommer på inspeksjon ønsker han å se at det foreligger skriftlige drifts- og vedlikeholds-
instrukser og kontrollplaner. Det må gå tydelig frem hvem som skal utføre oppgavene, hvem som har ansvar for oppfølging, og det må være utarbeidet aksjonsplaner dersom det oppdages uakseptable resultater eller avvik i rutinene.
Før Tupper klatrer opp til teknisk rom, går han igjennom den nødvendige dokumentasjonen sammen med Bjørningstad. Både driftsprosedyredokumentasjon, FDV dokumentasjon, sikkerhetsblad og risikovurderingsdokumenter er gjort klart og sammen går de igjennom de forskjellige områdene som må være på plass for at risikovurderingen skal kunne godkjennes.
Oslo Konserthus har valgt et vannbehandlingsprogram fra en leverandør som hjelper dem med kartlegging, risikovurdering og analyseresultater. Bjørningstad skulle imidlertid ønske at organisasjonen kunne påta seg flere av oppgavene selv, og kun overlate risikovurderingen til fagfolkene.
Inspektøren hadde behov for ettersending av ytterligere dokumenter, men etter en runde rundt på anlegget er Tupper optimistisk for den videre vurderingen.
Oslo Konserthus er et godt eksempel på et foretak som har tatt legionellakontroll på alvor og Bjørningstad har sørget for at bedriften i størst mulig grad etterlever de krav forskriften setter for legionellakontroll og vannbehandling, avslutter Tupper.